Om man stiger raskt til høyder over 2500 meter over havet risikerer man høydesyke
(barometertrykket kan variere med de geografiske områder, det er litt høyere over ekvator enn
ved polene og lavere i Andesfjellene enn ved samme høyde i Afrika og Asia).
Opp til 3500 meter vil de fleste ha en oksygenmetning i blodet på >90%, men fra da faller kurven
bratt.
Akklimatisering
Målet er å prøve å opprettholde oksygenmengden i cellene til tross for mindre oksygen i luften.
For det første vil man puste mer. Dette gjør at CO2 -innholdet i blodet blir lavere, og man får
lavere pH, altså en respiratorisk alkalose og dermed mindre lyst til å puste.
Andre trinn i akklimatiseringen blir at nyrene kompenserer alkalosen ved å skille ut
bikarbonat, slik at både pH og oksygenmengde nærmer seg normalverdiene.
For det tredje vil erythropoietinsekresjonen øke, slik at det dannes flere røde blodlegemer.
De perifere venene vil trekke seg sammen, slik at det sentrale blodvolumet øker, og
antidiuretisk hormon supprimeres, slik at diuresen øker, følgen blir hemokonsentrasjon.
Hjertet slå fortere, og når man er på yttergrensen for akklimatisering vil hjertefrekvensen i
hvile være lik den maksimale hjertefrekvensen.
Høydesyke, komplikasjoner
I engelskspråklig litteratur finner man følgende begreper:
AMS: Acute Mountain Sickness, akutt høydesyke.
HACE: High Altitude Cerbral oEdema, høyde-hjerneødem.
HAPE: High Altitude Pulmonary oEdema, høyde-lundeødem.
AMS er i utgangspunktet godartet, tilstanden snur seg om man går ned i lavere høyde, eller ser
det an ved samme høyde noen timer, eller et par dager, om tilstanden ikke forverres.
Symptomene er hodepine, kvalme og slapphet, ikke ulik fyllesyke, samt søvnforstyrrelser og
væskeretensjon. Hodepinen er verst om natten. Personer med søvnapnoe er verre stilt enn andre,
og mange får søvnapnoe av å oppholde seg i store høyder. Tilstanden kan unngås ved å ta seg god
til akklimatisering, ideelt 300 høydemeter per dag over 3000m. Man må for all del ikke
fortsette oppstigningen om man får symptomer. Det er helt unødvendig å dø av høydesyke, men
det går godt an. De fleste som dør er med i en gruppe som det er praktisk vanskelig å skilles
fra, for da tøyer man toleranseterskelen for symptomene. Turer til toppen av Kilimanjaro er
lagt opp slik at akklimatiseringen blir altfor kort, og det er umulig å få til forlengede
opplegg. 300 høydemeter per dag blir dessuten svært korte distanser på Kilimanjaro, så det er
vanskelig å motivere folk for å avansere så langsomt. Resultatet er at ca halvparten må gi opp.
AMS kan forebygges ved å bruke Diamox , enten som depot-tabletter, 500 mg per dag eller vanlige
tabletter, 250 mg x 2-3 per dag. Man kan starte med medikamentet én dag før oppstigningen, men jeg foretrekker heller at man starter med det når man begynner å føle symptomer (men da må man ikke bruke
depottabletter). Før var man redd for såkalt "rebound effect" om man slutter med medikamentet før man er under 3000 m.o.h., men det er ikke faglige holdepunkter for at det er tilfelle. I følge moderne syn kan man slutte med Diamox når symptomene opphører. Virkningsmekanismen er ikke avklart, men en plausibel forklaring er at den hemmer
nyrenes reabsorbsjon av bikarbonat, og dermed etterligner den normale akklimatiseringen,
samtidig som det er et diuretikum, og dermed kan motvirke væskeretensjonen som man ser ved
høydesyke. Diamox er et sulfaprepartat, og må ikke gis til sulfa-allergikere.
Dexametason brukes også for å forebygge AMS, men det har flere bivirkninger og er mindre
effektivt. Acetylsalicylsyre har vært brukt mot hodepinen, men det bør ikke brukes, da den
platehemmende effekten kan forverre blødninger i netthinnen som sees "normalt" hos 30-50% ved
5000 meter, og enda vanligere ved større høyder (Kilimanjaro er 6000 meter over havet!).
Man må anta at det da også er små blødninger i resten av sentralnervesystemet.
Høyde-hjerneødem, HACE, og -lungeødem, HAPE, er livstruende tilstander. Pasientene må
øyeblikkelig transporteres ned i lavlandet, og under transporten må de ha oksygen, eller ligge
i en trykkbag.
HACE kan allerede opptre på 2500 meter, men det er sjelden. Over 4000 meter rammes mer enn 1%. Symptomer er ustøhet og forandret personlighet, etter hvert bevisstløshet. Dexametason kan ha noe effekt, men erstatter ikke nedstigning.
HAPE gir seg utslag i tungpust og hoste, ofte med lyserødt skummende ekspektorat. Pasientene
kommer her inn i en ond sirkel, da lungeødem gjør at oksygenutvekslingen blir dårligere. Adalat
har noe effekt, men det er oksygen, trykk-bag og nedstigning som er behandlingen.
Konklusjon: mennesker er ikke tilpasset å leve over 4-5000 meter over havet, og vi har ikke noe
der å gjøre.
Kontraindikasjoner for ferie i store høyder:
- Barn som er så små at de ikke kan fortelle om symptomene sine.
- All slags hjertesykdom, enten det er angina pectoris, klaffefeil, medfødte
hjertefeil, arytmier eller ukontrollert hypertensjon (høyt blodtrykk).
- Astma, unntatt om den er stabil og helt symptomfri. I alle fall må ekstra medisiner
tas med.
- Lungeemfysem.
- Ventilasjonssvikt, for eksempel kyfoskoliose som reduserer evnen til å iverksette en
ventilasjonsrespons til hypoksien, poliosekvele i respirasjonsmuskulaturen, søvnapone.
- Sigdcelleanemi.
- Diabetes er en relativ kontraindikasjon, men heller ikke friske mennesker har noe på
de høyeste fjelltoppene å gjøre. Det er viktig å være oppmerksom på at måleapparater er
upålitelige i høyden.
- Graviditet.
- Epilepsi. Hypoksi kan utløse epileptiske anfall, og om man da i tillegg ikke puster
i det hele tatt i halvannet minutt på grunn av et grand mal-anfall er det farlig. Teoretisk
kan også lysstimulering utløse epileptiske anfall.
- P-piller? Økt risiko for blodpropp: den økte koagulasjonstendensen på grunn av
hypoksien adderer seg til økt blodviskositet og blodpropprisikoen ved bruk av p-piller.
Erfaringer fra Kilimanjaro
20 000 turister forsøker hvert år, mindre enn 70% når toppen. 25 turister døde i løpet av åtte år (1996-2003), 14 av disse på grunn av høydesyke. Dødeligheten av høydesyke ble beregnet til 7/100 000 turister. Dødsfall på grunn av høydesyke på Kilimanjaro er altså svært sjeldne, men jeg snakket med M. Hauser etter foredraget, og han kunne fortelle at nesten alle som prøver å bestige dette fjellet i større eller mindre grad har symptomer på akutt høydesyke.
Referert fra Hauser M et al.: Deaths due to High Altitude illness among Tourists Climbing Mt. Kilimanjaro. Africa European Conference on Travel Medicine, Cape Town 8.11. February 2004.